Hva er det som fÞrer til voldelig behandling av hest i treningssituasjoner? Hvis man ser pÄ de beste trenerne i verden, mesterne, sÄ er det sjelden eller aldri at man hÞrer eller ser spor av voldelig hÄndtering av hest. Det er ikke slik at de som er best tilfeldigvis er de snilleste. Det er heller slik at deres kunnskap og erfaring har gitt dem mange flere ikke-voldelige lÞsninger pÄ de problemene vi blir stilt ovenfor i vÄrt vanskelige arbeid med Ä samarbeide med et individ av en annen art som ikke forstÄr vÄrt sprÄk.

Vold er alltid en dĂ„rligere lĂžsning enn den “rette”, men det er ofte veldig vanskelig Ă„ finne den “rette” lĂžsningen uten nok kunnskap og erfaring.

Jeg kan huske fra tidligere i mitt profesjonelle liv, tider hvor jeg kjente fysisk og psykisk ubehag i en situasjon hvor jeg tok penger for Ä finne lÞsninger pÄ treningsproblem, men hvor resultatet uteble. Det er en ubehagelig situasjon som uheldigvis er begynnelsen pÄ en vei som fÞrer oss lengre og lengre vekk fra den originale intensjonen - det Ä hjelpe mennesker og hester til Ä forstÄ hverandre og dermed begynne et samarbeid som er felles givende.

Omvendt empati

En annen grunn til vold mot hest er hva min venn Emelie Cajsdotter kaller “Omvendt empati». “Omvendt empati” vil si Ă„ pĂ„fĂžre hesten den smerte og ubehag du fĂžler at hesten har pĂ„fĂžrt deg igjennom sin handling eller dĂ„rlige prestasjon.

I situasjoner hvor vi hÄper og forventer en ytelse fra hesten vÄr, som viser seg Ä ikke bli hva vi forventet, kan frustrasjonen fÞre til at rytteren fÞler seg berettiget til Ä pÄfÞre hesten en smerte som tilsvarer eller overskrider den dÄrlige fÞlelsen, psykiske smerten, som vi fÞler hesten er skyld i. Denne bestraffelsen er uforstÄelig for hesten og leder kun til andre problem som en uerfaren rytter eller trener ikke ennÄ har forstÄtt. Hadde de forstÄtt det, ville de ikke ha straffet hesten. Jeg vil ogsÄ stille det etiske spÞrsmÄlet: Hva har vi av rett, og ansvar, nÄr vi tvinger igjennom vÄr vilje pÄ et annet individ? Er dette rettferdiggjort gjennom eierskap?

Best pÄ Ä overleve

Hester reagerer instinktivt og reaksjonene mÄ ikke misforstÄes som dumme valg, da hesten ikke har noen valg hvorvidt den skal reagere eller ikke. En hest, som et flyktdyr, har over tid blitt perfeksjonert til det den mÄ vÊre best til i naturen - nemlig Ä overleve. Dette gjÞr at den ikke har den luksusen som vi har, til Ä resonere fÞr den reagerer. De av dens slektninger som mÄtte ha hatt denne evnen er dÞdd ut for lenge siden, som konsekvens av dette. Det er studier som viser at forskjellen i reaksjonstid pÄ et menneske som ser, vurderer og reagerer, og en hest som ser og reagerer, er det halve, menneskets 24 millisekunder i forhold til hestens 12 millisekunder.

I mange situasjoner blir hester beskyldt for Ä vÊre dumme eller frekke fordi de har denne evnen til Ä overleve, som vi ikke har. NÄr man bestraffer noen for et naturlig, ikke viljestyrt instinkt, sÄ oppleves dette som en dobbel bestraffelse - hvilket er direkte skadelig
for selvtiliten. Selv om resultatet har blitt oppnÄdd, har altsÄ selvtilliten pÄ lang sikt blitt pÄvirket negativt. Dette kan sees som en Ärsak til at mange hester hopper pÄ trening, men siden vegrer seg ut pÄ konkuransebanen. Under press blir den dÄrlige selvtilliten
tydligere, og resultatet uteblir. Prestasjonsangst er ogsÄ en direkte fÞlge av lav og prestasjonsbasert selvtillit - hos bÄde hest og rytter.

Befri treneren

Hva kan man som foreldre, eller hesteeier gjÞre nÄr man kommer i en situasjon hvor kommunikasjonen mellom hest og rytter bryter ned, forstÄelsen forsvinner og vold overtar?

Man kan se pÄ trenerens forsÞk pÄ Ä finne ut av situasjonen som et forsÞk pÄ Ä fÄ noe til som de ikke er kapabel til pÄ grunn av manglende kunnskap og erfaring. Manglende kunnskap og erfaring er ogsÄ grunnen til at denne treneren ikke er blant de beste i verden - ennÄ. Dette i sin tur leder til at du som kunde betaler en langt mindre pris for denne kunnskap. Da kan det vÊre en redning for treneren at du pÄ et tidlig tidspunkt tar kontakt og forklarer at det er helt greit om vi ikke lÞser dette problemet nÄ, men heller gjÞr hva vi kan pÄ en positiv, etisk forsvarlig mÄte inntil vi kan finne en annen lÞsning. Hvis treneren ikke fÞler seg anklaget, men ser at du viser forstÄelse for hvor vanskelig trenerens jobb er, sÄ kommer vedkommende til Ä sette pris pÄ at du tilbyr en annen lÞsning enn hva enhver dyrevenn har som siste alternativ, nemlig Ä ty til vold og bestraffelse - hvilket forÞvrig er omfattet av alle lovverk innen hestesports organisasjoner.

Vold eller korrigering?

Hva er vold og bestraffelse, og hva er korrigering? Her er det en fin linje vi mĂ„ balansere pĂ„, og den er ikke ulik hva vi som foreldre mĂ„ forholde oss til med vĂ„re barn. Mange foreldre i andre samfunn hvor vold mot barn er akseptert som del av oppdragelsesprosessen, ser pĂ„ dette som et nĂždvendig onde. Min sĂžnn pĂ„stĂ„r fremdeles, i en alder av 26 Ă„r, at jeg “spanka” han en gang i hans barndom, selv om han ogsĂ„ medgir at han sikkert fortjente det. Jeg kan ikke huske det selv, men hvis jeg i frustrasjon og uvidenhet gjorde dette, sĂ„ var det i mangel av bedre metoder.

NÄr det gjelder korreksjoner i ridning, sÄ har de til hensikt Ä fÄ oppmerksomhet pÄ spÞrsmÄlet vi stiller. Hvis denne korreksjon blir for kraftig, leder det til frykt, som i sin tur er destruktiv pÄ lÊringsprosessen. Hvis korreksjonen er for svak, har den ingen hensikt foruten Ä gjÞre hesten ytterligere uoppmerksom. Hester er forskjellige som vi, noen skvetter nÄr man kremter, mens andre behÞver at du klapper hendene nÊr deres Þrer! Men det fÄr aldri gÄ til det punktet hvor det oppstÄr frykt og spenning.

Mange ganger har vi forstÄelse for hvorfor en hest ikke «hÞrer etter». En hest som er redd for munnen sin, basert pÄ gjentatte situasjoner hvor smerte har blitt forÄrsaket av bittet (rytteren), vil ha sin fulle oppmerksomhet pÄ bittet og kanskje ikke merke sjenkelen,
uansett hvor insisterende den er. For trenere er dette et etisk dilemma. Da vi mĂ„ ha en mĂ„te Ă„ fĂ„ fokuset tilbake pĂ„ det viktigste, bydningen, som er en beredskap pĂ„ Ă„ rĂžre seg fremover, og vekk fra det destruktive fokuset pĂ„ bittet, og konsekvens av smerte som er Ă„ vente i den retningen den blir bedt om Ă„ gĂ„ fremover. Hesten blir satt i en situasjon av “ damned if I do, and damned if dont”. Den gjĂžr en prioritering som sier at den har mest Ă„ tape ved Ă„ gĂ„ frem en gang for mye, istedet for en gang for lite.

Likegyldighet - kulturelt betinget?

Det er bemerkelsesverdig at de fleste treningshjelpemidler som blir solgt baserer seg pÄ Ä skape ubehag og fÞrer til en negativ tilstand for hesten. Har vi blitt vant til dette til det punktet hvor vi ikke reagerer - hvor det har blitt kulturelt betinget?

Hvilken innflytelse har det pÄ barn og unge mennesker Ä vÊre vitne til vold mot dyr, hvis velferd vi er ansvarlige for? Mange studier i psykologi, som alle sier samme sak, har blitt fremhevet i media. Det er skadelig for barn og unge mennesker, sikkert for voksne ogsÄ, selv om dette ikke var nevnt i studiet. NÄr dere tenker pÄ dette en stund sÄ nikker dere sikkert, for det er en selvfÞlge i resonnementet som ikke kan fornektes.

Er det konkurranseryttere eller mennesker disse unge rytterne skal bli? Det gÄr an Ä kombinere, med hundrevis av eksempler Ä referere til. Men felles for alle er: Kunnskap. Enten man er heldige Ä har en mester som mentor - Ingrid Klimke er det beste eksempel som kommer til minne, eller om man holder sine etiske linjer og husker hvorfor man begynte Ä ri, og lar sine begrensninger vÊre en utfordring til videre kunnskap istedenfor en frustrasjon som skal bekjempes.

Hestevelferd

I media er det stadig stĂžrre fokus pĂ„ hestevelferd. Dette er selvfĂžlgelig bra. Men “whistle blowers” blir ofte sett pĂ„ som noen som prĂžver Ă„ forstyrre sporten, i stedet for Ă„ redde hesten. Dette er ofte urettferdig, da all sport med hest er underlagt grunnregelen at hestens velferd er det viktigste! Ikke “hestens velferd er viktig etter at jeg har fĂ„tt den til Ă„ gjĂžre hva jeg vil”!

I skrekkeksempler hĂžrer man om hester som ikke vil for eksempel piaffere, vanskeligste Ăžvelsen i dressur, hvor treneren pĂ„ bakken bruker pisken til den effekt at hestene til slutt stopper og urinerer. Vet dere hvilken frykt som skal til fĂžr man tisser pĂ„ seg? I sprang er det bestraffelse ved refusader, eller nĂ„r hesten lĂžper i panikk, som om det Ă„ frykte konsekvensen av Ă„ bli redd - bestraffelsen ved stoppet pĂ„ hinderet, gjĂžr deg mindre redd! OverfĂžr dette pĂ„ en hĂžydehopper, og bestraff dem nĂ„r de kommer feil pĂ„ hĂžydehoppet - og nĂ„r de til slutt ikke vil hoppe mer, bestraffer du dem ytterligere. Til slutt blir de “frekke”, og vil ikke gĂ„ pĂ„ trening mer! Har dere sett noe som minner om dette?

FĂžr det er for sent

Alle vi som er profesjonelle burde vite at det er rytterfeil som leder til at hestene gjĂžr feil. Buck Brannaman sa sĂ„ fint i sin film: “I dont help people with horse problems, I help horses with people problems.”

Problemet igjen er at fÄ vil ha beskjed om at de gjÞr feil, og det er et dÄrlig businesskonsept Ä skylde pÄ kunden nÄr din lÞnn er avhengig av dem. GjÞr det lettere for din trener ved Ä gÄ til treneren og si:
- Jeg vet at vi har visse problemer, men jeg vet ogsÄ at det er pÄ grunn av mine begrensninger at de har kommet.

Vi har et felles ansvar ovenfor hestene vÄre og ovenfor de unge menneskene som skal formes. Ikke la kortsiktige ambisjoner gjÞre mÄlet utydelig. NÄr man innser feilene er det ofte for sent.