HINDERSKOLEN
Bli med på Hinderskolen med Bjørn Kastenman! Bygg din egen 90 cm terrengbane og få rideveiledning!
 :: Hinderskolen, generell del
 :: Hinderskolen del 1 - Gapahuk
 :: Hinderskolen del 2 - Kulvert
 :: Hinderskolen del 3 - Kulverthekk
 :: Hinderskolen del 4 - Sofa
 :: Hinderskolen del 5 - Oxer
 :: Hinderskolen del 6 - Bord
 :: Hinderskolen del 7 - Trakhener
 :: Hinderskolen del 8 - Oppsprang
 :: Hinderskolen del 9 - Steeplehekk
 :: Hinderskolen del 10 - Trebentbord

FELTRITT
 :: Om Knøttecup
 :: Om Pay and Cross
 :: Protokoll Pay and Cross

INNGANGSBILLETTEN
 :: Grønt kort - hva og hvorfor?


 
FELTRITTBANER I NORGE
Feltrittbaner og treningsbaner for feltritt
 :: Konglungen Rideklubb, Asker
 :: Jæren Kjøre & Rideklubb
 :: Sør-Varanger Rideforening
 :: Skedsmo Rideklubb
 :: Øvre Vang Kjøre- og Rideklubb
 :: Nedre Setesdal Rideklubb
 :: Kongsvinger og Omegn Ridekl.
 :: Starum Hestesportsklubb
 :: De Norske Officerers Rideklub
 :: Steinseth Rideklubb, Asker
 :: Øvre Romerrike Rideklubb
 :: Linnesvollen, Drammen (DOR)
 :: Mossemarka, Moss Rideklubb
 :: Tromsø Ryttersportsklubb
 :: Tana Kjøre- og Rideklubb
 :: Ellingsrud Rytterklubb
 :: Bruråk Hestesportsklubb, Trondheim
 :: Stend og Midthordland Hestesportslag


 
FELTRITTBANER I SVERIGE OG DANMARK
 :: Sämsholm Ryttarförening
 :: Ribersborg, Malmø
 :: Bollnäs Ridsällskap
 :: Segersjö Fältrittklubb
 :: Trossnäs, Karlstad
 :: Föreningen Plönninge Rytterna
 :: Ljuslingsbacken, Sverige
 :: Startfälttävlan Södertälje Ridklubb
 :: Strömsholm
 :: Humlamaden Ryttarförening
 :: Kirkehavegaard, Danmark, Nordisk-Baltisk Mesterskap 2011

EKSEMPLER PÃ… INTERNASJONALE FELTRITTBANER
 :: Thirlestane, Skottland
 :: Mitsubishi Motors Grassroots Championship 2010 og 2011, Badminton
 :: Mitsubishi Motors Badminton Horse Trials 2010 og 2011
 :: Ponni EM Bishop Burton
 :: Ponnifeltritt i Pau - shettis/120
 :: Les Etoiles de Pau, CCI4*
 :: VM 2010, Kentucky Horse Park
 :: Terrenghindre fra California, USA


 


Akseptabel vold i trening av hest?
Oppdatert: 08/05-2015
Tekst: Per Waaler, foto: Mette Sattrup

- Hvorfor oppstår det, og hva kan vi gjøre med det?

Hva er det som fører til voldelig behandling av hest i treningssituasjoner? Hvis man ser på de beste trenerne i verden, mesterne, så er det sjelden eller aldri at man hører eller ser spor av voldelig håndtering av hest. Det er ikke slik at de som er best tilfeldigvis er de snilleste. Det er heller slik at deres kunnskap og erfaring har gitt dem mange flere ikke-voldelige løsninger på de problemene vi blir stilt ovenfor i vårt vanskelige arbeid med å samarbeide med et individ av en annen art som ikke forstår vårt språk.

Vold er alltid en dårligere løsning enn den “rette”, men det er ofte veldig vanskelig å finne den “rette” løsningen uten nok kunnskap og erfaring.

Jeg kan huske fra tidligere i mitt profesjonelle liv, tider hvor jeg kjente fysisk og psykisk ubehag i en situasjon hvor jeg tok penger for å finne løsninger på treningsproblem, men hvor resultatet uteble. Det er en ubehagelig situasjon som uheldigvis er begynnelsen på en vei som fører oss lengre og lengre vekk fra den originale intensjonen - det å hjelpe mennesker og hester til å forstå hverandre og dermed begynne et samarbeid som er felles givende.

Omvendt empati

En annen grunn til vold mot hest er hva min venn Emelie Cajsdotter kaller “Omvendt empati». “Omvendt empati” vil si å påføre hesten den smerte og ubehag du føler at hesten har påført deg igjennom sin handling eller dårlige prestasjon.

I situasjoner hvor vi håper og forventer en ytelse fra hesten vår, som viser seg å ikke bli hva vi forventet, kan frustrasjonen føre til at rytteren føler seg berettiget til å påføre hesten en smerte som tilsvarer eller overskrider den dårlige følelsen, psykiske smerten, som vi føler hesten er skyld i. Denne bestraffelsen er uforståelig for hesten og leder kun til andre problem som en uerfaren rytter eller trener ikke ennå har forstått. Hadde de forstått det, ville de ikke ha straffet hesten. Jeg vil også stille det etiske spørsmålet: Hva har vi av rett, og ansvar, når vi tvinger igjennom vår vilje på et annet individ? Er dette rettferdiggjort gjennom eierskap?

Best på å overleve

Hester reagerer instinktivt og reaksjonene må ikke misforståes som dumme valg, da hesten ikke har noen valg hvorvidt den skal reagere eller ikke. En hest, som et flyktdyr, har over tid blitt perfeksjonert til det den må være best til i naturen - nemlig å overleve. Dette gjør at den ikke har den luksusen som vi har, til å resonere før den reagerer. De av dens slektninger som måtte ha hatt denne evnen er dødd ut for lenge siden, som konsekvens av dette. Det er studier som viser at forskjellen i reaksjonstid på et menneske som ser, vurderer og reagerer, og en hest som ser og reagerer, er det halve, menneskets 24 millisekunder i forhold til hestens 12 millisekunder.

I mange situasjoner blir hester beskyldt for å være dumme eller frekke fordi de har denne evnen til å overleve, som vi ikke har. Når man bestraffer noen for et naturlig, ikke viljestyrt instinkt, så oppleves dette som en dobbel bestraffelse - hvilket er direkte skadelig
for selvtiliten. Selv om resultatet har blitt oppnådd, har altså selvtilliten på lang sikt blitt påvirket negativt. Dette kan sees som en årsak til at mange hester hopper på trening, men siden vegrer seg ut på konkuransebanen. Under press blir den dårlige selvtilliten
tydligere, og resultatet uteblir. Prestasjonsangst er også en direkte følge av lav og prestasjonsbasert selvtillit - hos både hest og rytter.

Befri treneren

Hva kan man som foreldre, eller hesteeier gjøre når man kommer i en situasjon hvor kommunikasjonen mellom hest og rytter bryter ned, forståelsen forsvinner og vold overtar?

Man kan se på trenerens forsøk på å finne ut av situasjonen som et forsøk på å få noe til som de ikke er kapabel til på grunn av manglende kunnskap og erfaring. Manglende kunnskap og erfaring er også grunnen til at denne treneren ikke er blant de beste i verden - ennå. Dette i sin tur leder til at du som kunde betaler en langt mindre pris for denne kunnskap. Da kan det være en redning for treneren at du på et tidlig tidspunkt tar kontakt og forklarer at det er helt greit om vi ikke løser dette problemet nå, men heller gjør hva vi kan på en positiv, etisk forsvarlig måte inntil vi kan finne en annen løsning. Hvis treneren ikke føler seg anklaget, men ser at du viser forståelse for hvor vanskelig trenerens jobb er, så kommer vedkommende til å sette pris på at du tilbyr en annen løsning enn hva enhver dyrevenn har som siste alternativ, nemlig å ty til vold og bestraffelse - hvilket forøvrig er omfattet av alle lovverk innen hestesports organisasjoner.

Vold eller korrigering?

Hva er vold og bestraffelse, og hva er korrigering? Her er det en fin linje vi må balansere på, og den er ikke ulik hva vi som foreldre må forholde oss til med våre barn. Mange foreldre i andre samfunn hvor vold mot barn er akseptert som del av oppdragelsesprosessen, ser på dette som et nødvendig onde. Min sønn påstår fremdeles, i en alder av 26 år, at jeg “spanka” han en gang i hans barndom, selv om han også medgir at han sikkert fortjente det. Jeg kan ikke huske det selv, men hvis jeg i frustrasjon og uvidenhet gjorde dette, så var det i mangel av bedre metoder.

Når det gjelder korreksjoner i ridning, så har de til hensikt å få oppmerksomhet på spørsmålet vi stiller. Hvis denne korreksjon blir for kraftig, leder det til frykt, som i sin tur er destruktiv på læringsprosessen. Hvis korreksjonen er for svak, har den ingen hensikt foruten å gjøre hesten ytterligere uoppmerksom. Hester er forskjellige som vi, noen skvetter når man kremter, mens andre behøver at du klapper hendene nær deres ører! Men det får aldri gå til det punktet hvor det oppstår frykt og spenning.

Mange ganger har vi forståelse for hvorfor en hest ikke «hører etter». En hest som er redd for munnen sin, basert på gjentatte situasjoner hvor smerte har blitt forårsaket av bittet (rytteren), vil ha sin fulle oppmerksomhet på bittet og kanskje ikke merke sjenkelen,
uansett hvor insisterende den er. For trenere er dette et etisk dilemma. Da vi må ha en måte å få fokuset tilbake på det viktigste, bydningen, som er en beredskap på å røre seg fremover, og vekk fra det destruktive fokuset på bittet, og konsekvens av smerte som er å vente i den retningen den blir bedt om å gå fremover. Hesten blir satt i en situasjon av “ damned if I do, and damned if dont”. Den gjør en prioritering som sier at den har mest å tape ved å gå frem en gang for mye, istedet for en gang for lite.

Likegyldighet - kulturelt betinget?

Det er bemerkelsesverdig at de fleste treningshjelpemidler som blir solgt baserer seg på å skape ubehag og fører til en negativ tilstand for hesten. Har vi blitt vant til dette til det punktet hvor vi ikke reagerer - hvor det har blitt kulturelt betinget?

Hvilken innflytelse har det på barn og unge mennesker å være vitne til vold mot dyr, hvis velferd vi er ansvarlige for? Mange studier i psykologi, som alle sier samme sak, har blitt fremhevet i media. Det er skadelig for barn og unge mennesker, sikkert for voksne også, selv om dette ikke var nevnt i studiet. Når dere tenker på dette en stund så nikker dere sikkert, for det er en selvfølge i resonnementet som ikke kan fornektes.

Er det konkurranseryttere eller mennesker disse unge rytterne skal bli? Det går an å kombinere, med hundrevis av eksempler å referere til. Men felles for alle er: Kunnskap. Enten man er heldige å har en mester som mentor - Ingrid Klimke er det beste eksempel som kommer til minne, eller om man holder sine etiske linjer og husker hvorfor man begynte å ri, og lar sine begrensninger være en utfordring til videre kunnskap istedenfor en frustrasjon som skal bekjempes.

Hestevelferd

I media er det stadig større fokus på hestevelferd. Dette er selvfølgelig bra. Men “whistle blowers” blir ofte sett på som noen som prøver å forstyrre sporten, i stedet for å redde hesten. Dette er ofte urettferdig, da all sport med hest er underlagt grunnregelen at hestens velferd er det viktigste! Ikke “hestens velferd er viktig etter at jeg har fått den til å gjøre hva jeg vil”!

I skrekkeksempler hører man om hester som ikke vil for eksempel piaffere, vanskeligste øvelsen i dressur, hvor treneren på bakken bruker pisken til den effekt at hestene til slutt stopper og urinerer. Vet dere hvilken frykt som skal til før man tisser på seg? I sprang er det bestraffelse ved refusader, eller når hesten løper i panikk, som om det å frykte konsekvensen av å bli redd - bestraffelsen ved stoppet på hinderet, gjør deg mindre redd! Overfør dette på en høydehopper, og bestraff dem når de kommer feil på høydehoppet - og når de til slutt ikke vil hoppe mer, bestraffer du dem ytterligere. Til slutt blir de “frekke”, og vil ikke gå på trening mer! Har dere sett noe som minner om dette?

Før det er for sent

Alle vi som er profesjonelle burde vite at det er rytterfeil som leder til at hestene gjør feil. Buck Brannaman sa så fint i sin film: “I dont help people with horse problems, I help horses with people problems.”

Problemet igjen er at få vil ha beskjed om at de gjør feil, og det er et dårlig businesskonsept å skylde på kunden når din lønn er avhengig av dem. Gjør det lettere for din trener ved å gå til treneren og si:
- Jeg vet at vi har visse problemer, men jeg vet også at det er på grunn av mine begrensninger at de har kommet.

Vi har et felles ansvar ovenfor hestene våre og ovenfor de unge menneskene som skal formes. Ikke la kortsiktige ambisjoner gjøre målet utydelig. Når man innser feilene er det ofte for sent.

:: Tilbake til forsiden...
0





 

 

 

 

 
Kjekt å kunne!
 :: Konkurransereglementene


 

 

 

 

 

    

 
webansvarlig: Mette Sattrup
www.equimedia.no


Ditt nettsted for hest
webmaster: stensborg consulting
www.stensborg.no